Skal du ikke snart få deg en jobb?

Å være menneske burde i utgangspunktet være enkelt. Vi er jo omgitt av sju milliarder andre som er lik oss. Sju milliarder meningsfeller som skjønner at forskjeller oppstår, men at vi skal være snille og respektere hverandre allikevel.

Det skjer bare ikke.

Mennesker ser ut til å være født til å bryte seg fram og tråkke hverandre ned på veien. Historien viser utallige eksempler på det, og nye kommer til – hver eneste dag. 

Et konkret eksempel er folk som av ulike årsaker må få hjelp fra det offentlige. Når det skjer, burde resten av det ressurssterke samfunnet stilt opp og spurt hva som skulle til for at de skulle få det bedre. Vise at vi er et team!

Vi gjør ikke det. Folk blir sett ned på. Som søker av offentlige stønader må du kjempe med nebb og klør for å få et minimumsbeløp – og ikke minst beholde det. Du må nedverdige deg til å levere kvitteringer, livshistorie og kontoutskrifter, og være beredt til å forklare poster på kontoutskriften – ting som andre aldri trenger å måtte stå til regnskap for. Å være konstant redd for at sosialkontoret skal kunne kommentere et større innkjøp, for penger du har mottatt – til eget bruk, er så totalt uverdig at jeg finner ikke ord. Du vet at du når som helst kan få et brev i posten om endrede vedtak. Kanskje tar stønaden slutt om kort tid. Usikkerheten er det verste, sier folk jeg har snakket med. Samtidig tror enkelte -og det er det utroligste- at de som får hjelp, VELGER DET SELV! Velger man virkelig å bli fratatt verdighet og privatliv, og attpåtil bli møtt med fordømmelse? 

På toppen av det hele kommer det utrolige spørsmålet: – Skal du ikke snart få deg en jobb?

For noen er det som et piskeslag i et sår som aldri helt gror. Det er en konstant påminnelse om hva samfunnet forventer, og hva du ikke er i stand til.

Det er å indirekte bli fortalt at du aldri må glemme hvem som er sjefen din, hvem som har rett til å anta og mene noe om deg – nemlig de som jobber, og dermed holder samfunnet økonomisk i gang. Vi må vite, og være bevisste på, at det er mange som av ulike årsaker ikke kan ha en jobb, og de må tas vare på i stedet for å trykkes ned. Enkelte ser ut til å tro at folk som har mottatt økonomisk hjelp over tid, faktisk ikke har tenkt over det at de kanskje skulle hatt en jobb. Det er som at de forventer at folk skal svare: «Ja, jøss? Jobb, ja… det har jeg ikke tenkt over. Det kan jeg jo gjøre, fremfor å styre slik som jeg gjør. Det er jo ikke noen grunn til at jeg har det som jeg har det.»

Vi vet ikke hva som er grunnen til at folk har havnet der de er, og fordømmelse endrer ingenting til det bedre. Jeg er særdeles takknemlig for at folk jobber og holder samfunnet økonomisk flytende, men vi oppnår ingenting ved å se ned på de som ikke klarer det. De har det vondt nok som det er, om de ikke skal ha samfunnets strenge blikk på seg. Det er verken kult eller lukrativt å måtte be om hjelp. Det kalles overlevelse.

Alle har verdi. Alle er noen.

Det hersker en særdeles rigid forståelse av hva som er «riktig» i samfunnet. Jeg for min del er 35 år gammel, og jeg studerer. Når jeg forteller enkelte hva jeg holder på med, er det som om en sikring går i hodene deres. «STUDERER, ENDA!?» Ja, jeg studerer, enda, og det er jeg stolt av. Jeg er glad for at jeg kan ta en utdannelse. Det er det jeg ønsker. Jeg visste ikke hva jeg ville bli da jeg var 22. Langt mindre var jeg – på grunn av angst – i stand til å gjennomføre det som sannsynligvis ville være en feil utdannelse. Det ville vært totalt bortkastet. Nå har jeg, takket være hardt arbeid, kommet inn på et masterstudium som jeg tidligere bare har drømt om. Likevel kommer folk og ser hånlig på meg og spør; «hva skal du bli når du blir stor?» – i stedet for å dele gleden med meg.

De har ikke skjønt en dritt.

Reklamer
Publisert i Kronikker og meninger | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Den nordnorske 17. mai

Nedsnødd mannI år skal æ komme mæ avgårde og se kongen og dronninga på slottsplassen. Det e første gang, førr siden vi e 200 år her tel lands, må det jo feires. Tell å me av mæ.

Dokker får beklage dialæktbruken, om det e tel plaga. Æ får bare ikke tel å uttrøkke mine følelsa førr æmnet på liksomdansken vi e fostra opp på. Æ e, som dokker sikkert skjønne, vokse opp i ei bygd nordpå. Å der kunne vi jammen feire nasjonaldag. Men ikke på den måten som søringan e vant tel.

Først litt historie: Helt i fra tidenes litt ut på dagen, som han Øystein Sunde sir det så fint, har sjølbærging vært alfa og omega. Å det har i aller høyeste grad gjeldt for oss finnmarkinga. Vi har måttet ha klart oss sjøl, ihvertfall helt tel folketrygda kom, men sånn e det jo førr hele landet. Ihvertfall va en vakker maidag førr længe siden, nærmere bestæmt nøyaktig 200 år siden, kor dæm va samla på Eidsvoll, viktigperan, førr å fatte ei beslutning som skulle stå førr all fræmtid – næmlig at vi hadde rætten tel å drive A/S Norge på en noenlunde selvstendig måte. Vi nordfra va imidlertid ikke representert i den glade førrsamling, men ka forestilte dæm sæ? Dæm kunne ikke ha vært frøktelig opplyst, om dæm trudde at vi skulle række det i tide. Så dæm førr sæ at det skulle komme en kar roanes i konstant motvind, tel Trondhjem fra Vadsø, i lag med to hærtinga han hadde plokka opp i Tromsø og Lofoten, sånn rundt påsketider? Førr så å bli tint opp av trønderkarsk før dæm blei sendt nedover Østerdalen i hæst og kjærra? Dæm kunne jo ikke ha valgt ei værre plassering, eller tidspunkt, førr guttetræffet sitt. Nok om det!

Telbake tel feiringa. Da æ hadde min glade barndom, sånn ca. gjennom hele åttitallet (å litt på nittitallet, siden æ hadde Nintendo me treåtyve spæll), kunne æ rett og slett ikke fatte ka som va så stas med den førrbainnade nasjonaldagen. Æ huske at vi stod opp tidlig om morran, enda det va «fridag», førr en koselig frokost me foreldra og søsken. Så starta tykjelivet. Det va å bjore på oss nåkka stas, og komme oss avgårde tel skoln – kor toget sku starte. Samtlige oppmøtte va programførrplikta tel å delta.  Ikke en vettig sjæl va møtt opp frivillig!

Innimella alle snebygan som kom susanes, stod det optimistiske, blåfrosne lærerinne sørfra i nedsnedde bunada og ropte «gratulerer med dagen!» mens dæm kosta på sæ sitt mæst påklistra glis. Æ hadde ikke bursdag, ikke va det artig, og ikke skjønte æ poenget med å gratulere nån som holdt på å fryse ihjel. Det kan sammenliknes med å finne betta av kålrabi i konfekteska – helt unødvendig og totalt meiningslaust. Hurra!

Førr dær stod vi, onga som voksne, og venta på at det tynt befolka korpset skulle røre på sæ, før vi fraus oss halvt førrdærva. Fræmst gikk politimestern som en ainna supermann, han så aldri ut tel å frys. Men han va fra Vardø, så det va kanskje ikke så rart. Dæm e enda værre stilt enn oss, stakkaran. Ikke har dem trær å gjømme sæ bak heller, når uværet kommer brytanes over Domen. Dæm e det eneste folkeslaget her nord som kan bainne sæ varm, å det e vælførrtjænt og eksistensielt førr videreføring av genan.

I toget veksla æ meilla å holde flaggpinnen i venstre og høyre hand. Den andre va tel enhver tid i lomma førr oppvarming.  Æ huske spesielt godt det året da æ va speider. Den unge håpefulle, altså mæ, hadde glæda sæ tel å gå i toget i ny, fin uniform, og æ, naiv som æ va, trudde jo selvfølgelig at Vårhærre skulle være nådig med oss førrtapte sjæle i ei såpass fin anledning. Æ kunne ikke ha tadd mer feil. Æ kan næmlig ikke huske å nån gang ha vorre så nedsnedd nån gang, værken fysisk eller mentalt. Æ huske ikke siste ræst av turen engang. Det va den eneste gangen speiderkniven kunne ha kommen tel nytte, førr å skrape sne av øyenbrynan og hakke is av øreflippan. Æ følte mæ som en tynt kledt Fridtjof Nansen på skiferie. Det finnes et bilde av mæ før æ gikk ut, og kun det. Æ trur ikke æ va nåkka godt fotomotiv da æ kom hjæm igjen.

Æ erindre at vi leste om at man på nasjonaldagen skulle få «spise så mye is man bare klarer.» I mange år tenkte æ at denne massive annonseringa va et påfunn fra hæslige søringa, kun førr å plage oss. Æ kunne ikke fatte at man i det hele tatt hærtes å tenke tanken.  Førr oss hærtinga nordfra handla det utelukkanes om å holde hauet så nært pølsekasserollan som mulig inne i den forsøkt pynta idrettshallen, (les: girlander i ribbevæggen), førr at vi snarest mulig skulle få tint opp den mimikken vi meinte vi hadde å oppdrive.

Inne i idrettshallen va det førrøvrig et inferno av hylanes småsøsken (heldigvis ikke mine), ballonga og en umiskjennelig eim av våte klær og overfylte barnebleie (utrulig kor mye lokt dæm kan fræmkalle i et så stort lokale!). Å ætterhvert måtte vi elevan stille oss opp, i mella all pølsegnafsinga, og stå i rekke førr å være med på innovative barneleka, som å hoppe i søppelsækk, springe med potet i skje og kaste ringspæll. Premie: Heder og ære.  Æ ønska mæ som regel bare hjæm tel sofaen og plædde, men man blei nu ihvertfall varm av all den hærsens hoppinga…

Nu trur dokker kanskje at 17. mai nordpå e ille. Det e ikke riktig. Det e verre.

Men likevæl syns æ det va reint eksotisk å feire der oppe. Førr det blei unektelig litt fliring da æ så kongefamilien vinke fra balkongen, og forestilte mæ at dæm skulle stå på rådhustrappa hjæmme og vinke i tre tima. Da hadde ikke hattan tel ho Mette-Marit holdt længe…

GRATULERER MED DAGEN! 

——-

Og før noen tror noe annet: Jeg elsker Finnmark. Selv i snøstorm. Kanskje spesielt nettopp da. 😉

 

Publisert i Kronikker og meninger | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

Skjegg til gru og glede

Conchita Wurst vinner av EurovisionI år var det Østerrike som vant Eurovision Song Contest (ESC). Artisten heter Conchita Wurst. «Problemet» er at vedkommende har valgt å ha skjegg, sminker seg og går i kjole. Kombinasjonen blir for mye for enkelte.

Avisene greier ikke å bestemme seg for om de skal si «han» eller «hun», og bruker pronomen om hverandre – gjerne i en og samme artikkel. Alle de store norske avisene gjør i noen av sine artikler -bevisst eller ubevisst- narr av artisten, og setter integriteten i tvil, ved å kalle Conchita for «utkledt mann» og «skjeggkvinnen». Det siste gir meg assosiasjoner til «apekvinnen», Julia Pastrana, som ble vist frem på sirkus som en freak, som folk kunne le og grøsse av. Det skjedde på 1800-tallet. Med de nevnte holdningene utviser mediehusene en arroganse og et kunnskapsnivå som jeg som journalist gremmes av. De skjemmer ut meg og den øvrige journaliststanden. Om det er slik som enkelte medier hevder; at Conchita ikke vil ha noe pronomen knyttet til seg, må det kunne respekteres.

Det virker som at enkelte, journalister som privatpersoner, tror at de har rett til å ha definisjonsmakt, på tross av at de ikke har et fnugg av peiling på hva det dreier seg om. Kommentarfeltet til TV2-nyhetene, for eksempel, er et skrekkeksempel på hva privatpersoner kan finne på å vrenge ut av seg. Journalistene burde lære av folks mangel på kunnskap, men fyrer oppunder uvitenheten og fordommene. Man kan få lyst til å hoppe i brønnen av mindre.

Det var vinneren som vant. Conchita Wurst hadde en låt som Europa likte, og som de stemte fram. Det er en dobbelt seier. Det er en seier for artisten og Østerrike, men også for de som står for samme verdier som Conchita så tydelig står for – fred, frihet, toleranse og nestekjærlighet.

Er noen uenige i at det skal være noe å strekke seg etter? Stakkars, stakkars mennesker.

Etter at Østerrike vant, leser jeg kommentarer om at ESC har blitt politisk. For det kan jo ikke være mulig å gi en transperson seieren, selv om h*n var flinkest? Selv om låtene etter reglementet skal være ikke-politiske, har ESC vært politisk lenge. Folk har bare ikke evnet å se det. Ketil Stokkan sang om Brandenburger Tor.  Tyskerne sang «Free to live» før Berlinmuren falt. Italienerne har sunget om Maastrichtavtalen. Armenia sang «Boom Boom», med en diger boksehanske plassert på scenen. Det ble betraktet som en metafor for seier over Aserbajdsjan i konflikten rundt området Nagorno-Karabakh. Det er likevel først når våre kjønnsstereotypier knaker i sammenføyningene, noe som burde være udelt positivt siden det gir mennesker rom til å være seg selv fullt og helt, at folk reagerer. De reagerer på at det finnes noen der ute som ikke er A4, og som kjemper for retten til å være det. Hva i himmelens navn er det dere driver med?

Folk skal få være den de er. Noe annet er frihetsberøvelse. Vi har grunnlovsfestet ytringsfrihet, og det innebærer ikke bare retten til å få si sin mening, men også at folk skal få velge sitt eget uttrykk. Conchita og alle andre mennesker i verden er til for seg selv, og lever for seg selv. De er ikke til for at de skal passe inn i hvert enkelt menneskes bilde.

Det er regelrett trist at så mange ikke greier å få inn i hodene sine at menneskeheten er mangfoldig, og må hetse og angripe mennesker fordi de ikke forstår.

Andre søker kunnskap, for å lære å se hele mennesker. Heldigvis.

Publisert i Kronikker og meninger | Merket med , , , , , , | 7 kommentarer

Reis deg, gutt!

Petter Northug juniorJeg er en person som ikke blir så lett sint. Når jeg en sjelden gang blir det, derimot, får jeg lyst til å rope ut og bruke utropstegn. Jeg får lyst til å slå i veggene og si stygge ting.

Slik var det da Petter Northug jr. kjørte i fylla.

Petter’n, som vi ynder å elske eller hate. En person vi alle har meninger om. En person som tirrer vettet av svenskene med sine tergende utsagn, med glimt i øyet.

Nasjonalskatten. Provokatøren. Skikongen.

Så smeller det. Midt på natta. Folk kunne ha blitt meid ned. Bilen, en superrask Audi, hadde på sommerdekk på vinterføret.  Petter Northug jr. var blitt tatt for promillekjøring.

Da ble jeg forbanna. Ikke på tull, men ekte og inderlig, og håpet at han lå og vred seg hele natta i skam og anger – noe han sannsynligvis også gjorde. Jeg har kjent mennesker som har blitt meid ned, skadet og drept av rusa sjåfører. Det gjør noe med en. Jeg følte for å eksplodere.

Så, om litt, begynte jeg å tenke meg om. Jeg vil jo ikke Petter noe vondt. Det er jo nettopp derfor jeg er så skuffa. Jeg vil jo at han skal gjøre det bra!

Det finnes ingen unnskyldninger for å kjøre i fylla. Når man er en offentlig person, har man en viss moralsk plikt til å oppføre seg ansvarlig. Som en av Norges fremste idrettsutøvere setter man nemlig en standard. Northug jr. er et forbilde for mange. Kanskje har han drevet seg for hardt. Mediene har fråtset i oppturer og nedturer. Likevel skal vi ikke være hobbypsykologer. Ingen av oss vet hvordan Petter har det.

Én ting vet jeg derimot: En person av Northugs kaliber har styrke. Jeg håper han bruker den til å utarbeide en plan for hvordan han skal komme tilbake. Og gjennomføre den.

Når du tar straffen, og kommer tilbake, Petter, skal jeg støtte deg. I mens håper jeg mediene lar deg være i fred. Den dagen du står øverst på pallen igjen, etter å ha tatt sterk avstand fra det du har gjort, og vil være et forbilde igjen – da er jeg den som jubler høyest. Da er du størst av alle.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

I den sorte julegryte

DSC06547

Debatten raser tidvis heftig i mediene. Artister trekker seg. Fotballag trekker pengestøtten. Andre forsvarer dem. Det er på tide å fortelle Frelsesarméen hvordan det oppleves å være homo.

”Å bli sett og akseptert for den vi er, er noe av det mest grunnleggende for at vi mennesker skal ha det bra. Dette er spesielt viktig når det berører den mest sårbare – og samtidig flotteste – delen av livet: Kjærlighetslivet. Opplever vi det ikke slik, kan det gjøre oss usikre – og ramme både selvbildet og den psykiske helsen.” Ordene tilhører HKH kronprinsesse Mette-Marit. Hun vet hva hun snakker om. Hun kom på forsiden av alle landets aviser da hun – som alenemor med et utsvevende liv – fant kjærligheten i selveste arvesølvet vårt – Norges kronprins. Det var en tøff tid for henne. Enkelte mennesker raste, i all sin uvitenhet. Nå kom det jammen meg til å gå nedenom om hjem med det fine slottet vårt, nå som hun kom til å ha houseparties i ballsalen mens ungen var på bygda. Det skjedde ikke. Selvsagt ikke! Hun reiste seg, og ble noe av det varmeste mennesket Norge har i offentligheten. Kronprinsessen snakker om å få være hel. Kjærlighet mellom to mennesker skal ikke være forbundet med skam.

Det er ikke lenge siden det var kriminelt å være homofil. Homofilt samliv mellom menn var en sykdomsdiagnose, og straffbart helt frem til 1972. Man var syk, og attpåtil kriminell. Forstå det den som kan. Det er bare 41 år siden. Et halvt liv.

For mange har det vært et helvete. Tenåringer har ligget på rommene sine og grått etter å ha hørt tordentalene og lest kommentarfeltene. ”Selv griser vet bedre!” sa en frikirkepastor på TV en gang, og ingen stoppet ham. «Det er godt at de får AIDS!» fikk en svensk prest lov til å smøre utover en førsteside. Heller ikke han ble stilt til ansvar. En av fire unge homofile, lesbiske og bifile har prøvd å ta livet sitt minst én gang. Det har blitt fortalt historier om folk som har blitt kastet ut hjemmefra og aldri fått lov til å nærme seg familien igjen. En har ikke sett moren på over 40 år. Det er som i serien ”Tørk ikke tårer uten hansker” – da Benjamin, som er Jehovas vitne, forteller foreldrene at han er homo. Moren skrev brev til ham og fortalte ham at ”Jeg elsker deg, men jeg later som at du ikke finnes.”  Det er virkelig. Det har skjedd. Det er snakk om en mors eneste sønn. 

Heteronormativiteten gjør at mennesker må «komme ut» for mennesker – gang etter gang – uten å sikkert vite om det aksepteres. Det er en sår, livslang belastning.

En bestemor la takkekortet fra sitt barnebarns partnerskap i skuffen. Det kunne ikke stå fremme på skjenken sammen med de andre bildene.

En forteller på internett at han helst så at homofile ble penslet inn med honning og flydd til Jan Mayen som bamsemums til isbjørnene. Han ble ikke sensurert.

Å være homo er ikke automatisk å tillate fri flyt av dop og ville sexorgier – selv om heller ikke det skulle være noen grunn til å se ned på mennesker. Folk lever på ulike måter. Likevel: Det er kjærlighet det er snakk om.  Det er snakk om å ha noen å støtte seg til i hverdagen. Noen man kan lage middag sammen med. Noen å dra på ferie med. Noen å se film med på fredagskvelden. Noen å trøste, og bli trøstet av. Noen å elske høyt og inderlig fordi de har så himla dårlig humor.

Jeg krymper meg, og får vondt i magen når jeg går forbi julegryta, og vet at mange av våre medmennesker ikke er gode nok. Frelsesarméen gjør mye godt for samfunnet, og har mange gode mennesker i aktivitet. Det skal det ikke være tvil om. Likevel: Hadde vi tålt diskrimineringen om det var funksjonshemmede eller utlendinger det var snakk om? ”Vi hører at du har blitt sammen med en innvandrer. Det kan vi ikke akseptere.” Da hadde det blitt ramaskrik, og slått stort opp – som rasisme.

Mennesker som ikke lever etter normen – derimot – kan herses med. Folk slipper penger i julegryta – og støtter en organisasjon som nekter andre kjærlighet.

Det er å fortelle meg at jeg er litt mindre verdt enn de andre.

Publisert i Kronikker og meninger | Merket med , , , , , , , | 19 kommentarer

Med tog fra Stavanger til Båtsfjord og andre nordnorske fakta

Ei jeg kjenner hjemmefra ble her om dagen spurt om hun skulle ta toget hjem til Båtsfjord til jul. Hun bor i Stavanger.

Man skal kanskje ikke hovere. Det er nok mye folk nordfra ikke vet om det som befinner seg lenger sør, og omvendt. Likevel har jeg av og til følelsen av at det oftest er omvendt. Da jeg en gang fortalte en person hvor jeg kommer fra, ble jeg spurt om jeg kjente Line. ”Line hvem?” ”En slektning. Bodde i Honningsvåg.” ”Eh.. nei..” ”Ja, nei, hun flytta derifra i 1984…” Jeg ble født i 1978. Hadde jeg visst hvem som bodde 523 km unna i en alder av seks, hadde jeg i dag vært ansatt i NASA som autistisk yppersterakettforsker. Så, nei. Jeg kjenner ikke Line. Og; selv i Finnmark har vi etternavn!

Fakta: Fra Stavanger til Fauske er det 1696 km å kjøre – med bil. Fauske er så nært hjem som man kan komme med et norsk tog. (En person har vært så vennlig å opplyse meg om at det går tog til Narvik. No shit, Sherlock. Det -toget- er svensk! Prøv å regne ut reisetid fra Stavanger til Narvik – via Stockholm!) Så: Fra Fauske og til Båtsfjord er det 1266 km., hvis man kjører langs E6. Jeg sjekket nsb.no for billett fra Stavanger til Fauske – og det tok et minutt bare å regne ut reisetid.

Resultat: 1 dag, 9 timer og 42 min. Fra Stavanger til Båtsfjord er det 2962 km – innom Norge – i bil. Hadde vi hatt jernbane til Båtsfjord, og forutsatt at jernbanen gikk parallelt med E6, hadde stakkars Ida sittet på toget med juleklær, julegaver, pulverkaffe og sjokoladeautomat i nærmere tre døgn. Det er halvparten av tiden det tar med jernbanen fra Moskva til Beijing.

Så, nei, vi tar ikke tog hjem til jul. Vi har bare tog til naboen til nabofylket. Og ikke har vi noen til å hente oss på Fauske heller.

Så, ok. Geografikunnskapen er ikke den beste. Det kan vi kanskje leve med. Likevel: Jeg har hørt om folk som mener å vite at isbjørner vandrer i gatene nordpå, og at det er en dagsmarsj mellom hvert eneste hus – og ikke har vi gatelykter og elektrisk strøm. (Det er en utfordring å låne en kopp sukker av naboen i mørketida). De fleste bor uansett i lavvo, alle har sin egen rein og vi lever av sosialutbetalinger og å selge hjemmebrent. Veier har vi ikke, og de som trenger å røre på seg, kjører snøscooter – i fylla. 

Dessuten: Nyttårsaften feirer vi med champagne laget av hjemmebrent og Nyco. Nærmeste kolonialbutikk er i Trondheim, som er bare et steinkast unna uansett hvor i Nord-Norge vi bor. Posten kommer med isbryter en gang i året.

Åtte fakta om folk fra Nord-Norge:

  1. Vi fryser aldri – fordi vi er vokst opp under en bjørnefell i permafrost.
  2. Alle kan gjøre opp bål med et dorulltørk og noen velvalgte ord.
  3. Vi er vant til å bruke to dager på å gå til skolen.
  4. Alle banner ustanselig.
  5. Alle er i slekt med alle.
  6. Samtlige kan ta livet av noen bare ved å banne til dem.
  7. Ingen har tatt utdannelse, fordi vi ikke har en eneste arbeidsplass.
  8. Vi hadde en homofil person i Nord-Norge, men han flytta til Oslo og begynte å kommentere Melodi Grand Prix.
  9. Vi kan ikke regne.

Under er et Norgeskart for søringene.

Hei å li låa!

for soringa

Publisert i Kronikker og meninger, Uncategorized | Merket med , , , , , , , | 107 kommentarer

Eksamen vs. jul? Lett!

Det er den vakreste tiden på året. Det er da julegrana tennes, og forventningsfulle barn i alle aldre vet at snart skal det komme noe helt fantastisk – som det telles ned til hver dag. Folk baker, kjøper julegaver og opplever den rene, skjære idyll (ihvertfall i følge Facebookoppdateringene deres). Noen av oss må imidlertid hoppe tettfot over det meste av dette på grunn av det velkjente fenomenet eksamen.

Det er bare å innrømme det; vi har ikke lest nok i år heller. Så på slutten av eksamensforberedelsene, sitter vi og blar febrilsk i programplanen for å få tak på pensum – som vi ikke har sett før. Vi er sågar ikke alltid sikker på om vi har den boken heller. Burde vi ha hatt den? *søk på Deichmanske* Ledig fra februar, ja. Strålende!

Etter all mulig prokrastinering – «rydde i sokkeskuffen? Ja, akkurat nå!» , finner vi ut at vi må stride til verket. Men vent; har vi ikke glemt noe? Joda, det har vi. Vi må jo handle inn noe! En kan jo ikke leve på kaffe og knekkebrød alene, og man må handle inn noe som går kjapt å få i seg. I tillegg må det smake godt. Det må smake av belønning.

Og det er da man gjør det uforståelige. Man kjøper guffe.

1454689_591486997567689_788041793_n

8, 90 på Rimi. Egen merkevare. Mye billigere enn Rett-i-Koppen. Det ser ut som en frysetørret elgruke før man har vann oppi, og som en fersk etterpå. Det smaker stort sett bare salt. Har man først revet av emballasjen, får man ikke vite hva merket heter heller. Det er litt som å kjøpe elektronikk på Europris.

Så her er noen tips:

Få i deg frukt og grønt. Klementiner er nesten like godt som Bamsemums. Grønnsaker er hjerneføde, og får oss til å prestere bedre. Bruk SATS-medlemskapet. (Jeg oppdaget at det fulgte trening med mitt!) Klarne hjernen med å gå en tur i det kalde været. Avled oppmerksomheten bort med andre ting. Se litt på TV. Ring en venn. Spill online sjakk på lavt nivå. (En skal jo ikke bruke hjernecellene heller…) nevnte jeg TV? Se på Charterfeber. Du kommer til å føle deg dødsens smart etterpå. Karakter A i sikte! Fette nais! Drikk kaffe, det skjerper konsentrasjonen. Med mindre du tåler det, selvsagt. Noen får angst av kaffe, og det er særdeles upraktisk å være redd sin egen skygge når man strengt tatt ikke har tid.

I tillegg skulle det være unødvendig, og særs irriterende å innse at moren din har rett. Du må få nok søvn, og den må være regelmessig. Du får ikke A om du sitter oppe til klokka fem hver morgen fordi du ikke greide å slutte å se på Dexter.

Tro meg, jeg har prøvd det også.

God eksamen!

Publisert i Uncategorized | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar